om St. Mikael

Den hellige Mikael (navnet betyr «Hvem er som Gud?») var den erkeengelen som var lederen for de englene som var trofaste mot Gud. Han ledet dem i den seierrike kampen mot Satan og alle hans falne engler til forsvar for alle Guds venner. Helt fra begynnelsen av kristendommens historie er det vitnesbyrd om ærbødighet for ham, og han ble også æret av jødene. Han regnes som en av de sju englene som står for Guds trone (Tob 12,15; Åp 8,2-5). I den østlige ritus og mange andre steder regnes han som den fremste blant alle englene, «serafenes fyrste». I Daniels bok omtales han som «en av de fremste høvdingene» (10,13 ff) og «den store fyrsten» (12,1). Judasbrevets vers 9, hvor han omtales som «overengelen», siterer sannsynligvis en del fra det apokryfe jødiske verket «Moses’ himmelfart» som har gått tapt. I den velkjente fortellingen i Johannes’ Åpenbaring (12,7-9) kan man lese hvordan Mikael og hans engler kastet den ildrøde drage med syv hoder og ti horn ut fra himmelen, den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele jorderiket. Historien om denne «krigen i himmelen» bidro til at Mikael i vesten ble æret som anfører for himmelens hærskare og beskytter av kristne i alminnelighet og av soldater i særdeleshet.

Tradisjonen gir Mikael fire ansvarsområder. Det første er å slåss mot Satan. Det andre er å redde de troendes sjeler fra fienden, spesielt i dødstimen. Det tredje er å være forkjemper for Guds folk, jødene i Det gamle Testamentet, de kristne i Det nye, derfor var han skytshelgen for Kirken. Det fjerde er å hente sjelene bort fra jorden og bringe dem for dommen.

I «Moses’ himmelfart» og andre lignende skrifter er Mikael «den store anfører, som er satt over den beste delen av menneskeheten». Det tidlige kristne verket «Hermas’ hyrder» fra 100-tallet fremstiller Mikael som en engel av majestetiske dimensjoner, som presiderer over kjennelsene når pilekvistene, noen vokser og noen visner bort, er brakt for inspeksjon og dom. Han hadde autoritet over «dette folket og styrer dem, for det var han som ga dem loven (o) og leder/har oppsyn med dem til hvem han ga den for å se om de holdt den». I «Abrahams testamente», som også er fra 100-tallet, er Mikael hovedpersonen, hvis forbønn er så mektig at sjeler kan reddes til og med fra helvete. Kanskje dette avsnittet inspirerte den offertorieantifonen som tidligere ble brukt i den romerske liturgien for de døde: «Sed signifer Sanctus Michael repræsentet eas in lumen sanctam: Quam olim Abrahæ promisisti, et semini eius. Måtte Mikael fanebæreren føre dem til det hellige lys, som du i fordums tid lovte Abraham og hans ætt».

Det synes som om Mikaels formelle kult begynte i øst, hvor han ble ansett for en særlig beskytter av syke. Keiser Konstantins bygde en kirke til hans ære for dette formålet i Sosthenion utenfor Konstantinopel. Varme kilder ble også viet til ham i Hellas og Lilleasia.

Ærefrykten for Mikael ble sterkt økt i vest ved det syn av ham som skal ha blitt sett av noen gjetere i Monte Gargano i Sørøst-Italia mellom 492 og 496. Det skal ha skjedd den 8. mai 495, og denne hendelsen feires den 8. mai. Hit strømmer fortsatt mengder av pilegrimer fra hele verden til den berømte Mikaelsgrotten. Denne åpenbaringen ga helst sikkert anledning til legenden om et lignende syn som den hellige biskop Autbert av Avranches skal ha hatt i 709 på Mont-Saint-Michel i Frankrike. (Feires også som en egen lokal fest 16. oktober). Der ble det bygd et benediktinerkloster på slutten av 900-tallet; det ble innviet i 993. Senere var det mer vage lokale legender om et syn på St. Michaels fjell i England på 700-tallet, ved Stranberg nær Stuttgart og andre steder. Stort inntrykk gjorde også historien om at den hellige pave Gregor I under en pest i Roma i et syn så engelen Mikael over Hadrians mausoleum, hvor han tørket sitt blodige sverd og stakk det tilbake i skjeden. Da pesten tok slutt, ble mausoleet kalt Engelsborg (Castel Sant’Angelo) til ære for ham. Hans kult spredte seg enda mer etter langobardenes seier over sarasenerne i 663, som ble tilskrevet hans inngripen.

Over hele kristenheten ble St. Mikaelskapeller bygd på toppen av høyder og fjell: et på Skirrid Fawr nær Abergavenny ble det valfartet til også etter reformasjonen. Den afro-amerikanske sangen «Michael, row the boat ashore! Alleluia!» synes å romme en reminisens av den meget gamle tradisjon om erkeengelen Mikael som tar imot og veier sjelene på dommens dag. Han er menneskehetens beskytter, og minner oss om at djevelen finnes og er virksom. Det er godt å anrope den hellige Mikael som vern mot djevelens renkespill. Mikael var regnet som alle menigheters beskytter. Kirkebilder viser gjerne den fromme Mikkel enten som sjeleveier med en vekt, eller med et spyd eller sverd som det ondes bekjemper, gjerne i form av en drage. Mikaelsbrorskap dannet seg i Napoleonstiden og spesielt under kampen om Kirkestaten under pavene den salige pave Pius IX og Leo XIII.

 

 

St. Mikael :

skytshelgen for Den katolske kirke, Brussel; for de syke, kurerer, kolonialhandlere, ansatte på supermarkeder, apotekere, bakere, bankansatte (1958), dreiere, glassmestre, malere, radiomekanikere, radiologer, radioterapeuter, skreddere, forgyllere, bly- og tinnstøpere, veiere, vognmakere, soldater og riddere, fallskjermjegere, Mikael-ordenen, kirkegårder, sjelene, de døde; ved dødsfare; mot pest; ved militære slag; mot fristelser; mot torden og uvær, mot truende storm til sjøs

Minnedag: 29. September (for Mikael, Gabriel, Rafael)

 

tekst fra http://www.katolsk.no/biografier/historisk/erkenglr#Mikael